top of page
SkulptuRute
Ida Siebke: Blåstopp
Skulpturen til Wergelandshaugen er Siebkes første utendørsarbeid, og skiller seg på flere måter
fra hennes andre skulpturelle verk.
Siebke har hentet inspirasjon fra trærne og skogen, samtidig som hun har valgt å holde seg til
glasset, og kun det som sitt materiale." Tittelen på arbeidet er Blåstopp.
"Ida Siebke, (f.1991,) jobber primært med glass som hovedmateriale, men kombinerer gjerne
med andre materialer for å understreke kunstnerisk konsept.
fra hennes andre skulpturelle verk.
Siebke har hentet inspirasjon fra trærne og skogen, samtidig som hun har valgt å holde seg til
glasset, og kun det som sitt materiale." Tittelen på arbeidet er Blåstopp.
"Ida Siebke, (f.1991,) jobber primært med glass som hovedmateriale, men kombinerer gjerne
med andre materialer for å understreke kunstnerisk konsept.
Kjersti Austdal: Tumulus
«Tumulus», 2024. Interaktiv installasjon. Lokal mose, stål og byggskum. Under åpningsdagen lørdag 15. juni vil det holdes en performance i installasjonen kl. 17.30. I verket ser man en gruppe hule, mosedekkede hauger. Tittelen “tumulus” peker mot en begravelsesskikk som har vært praktisert i store deler av verden, hvor en haug av jord og stein rommer et gravkammer. De hadde ikke bare praktisk funksjon, men ble gjerne anlagt som et monument som hedret den døde. Med utgangspunkt i denne praksisen har kunstneren laget en installasjon som innbyr til interaksjon. Slik oppstår det en møteplass mellom to aspekter som vi typisk holder adskilt. Her er du velkommen til å leke, utforske og hvile, så vel som å reflektere over menneskets gang fra arvtagere til forfedre.
Kjersti Austdal (1990) er en kunstner basert i Stavanger. Gjennom bearbeiding av hverdagslige objekter skaper hun verk som forbinder et lekent og forstyrrende uttrykk. Verkene hennes er ofte interaktive, og kan ta form som skulpturer, installasjoner og performancekunst. Hun har en Mastergrad i Billedkunst, med utdanning fra Statens Kunstakademi i Oslo og Prague City University. Hun har tidligere stilt ut på Nasjonalmuseet, Performance Art Bergen, Akershus Kunstsenter, The Mothership i New York, Stone Bell House Gallery i Praha og National Center for Contemporary Arts Moscow. Hun har gjort seg bemerket ved å designe den offisielle norske 20-kroningen “Norgespulsen” som markerer Norges Banks 200-års jubileum.
Kjersti Austdal (1990) er en kunstner basert i Stavanger. Gjennom bearbeiding av hverdagslige objekter skaper hun verk som forbinder et lekent og forstyrrende uttrykk. Verkene hennes er ofte interaktive, og kan ta form som skulpturer, installasjoner og performancekunst. Hun har en Mastergrad i Billedkunst, med utdanning fra Statens Kunstakademi i Oslo og Prague City University. Hun har tidligere stilt ut på Nasjonalmuseet, Performance Art Bergen, Akershus Kunstsenter, The Mothership i New York, Stone Bell House Gallery i Praha og National Center for Contemporary Arts Moscow. Hun har gjort seg bemerket ved å designe den offisielle norske 20-kroningen “Norgespulsen” som markerer Norges Banks 200-års jubileum.
Ole Fredrik Hvidsten: Håndlangerens datter
"Håndlangerens datter."
«En hånd brer seg over en annen og stopper bevegelsene
som er påbegynt.Et øyeblikks tvil, men bare fra hånden under, som fjerner seg usikkert med en sakte bevegelse. En krøket bevegelse mot et sted å sitte, et sted å vente, på at den andre har gjort jobben».
Skulpturen er en videreføring av lek med hånd som karakter med egen fri vilje. En ide om at hånden også styrer kroppen, da bevegelse og handling får ting til å
skje fysisk men også tankemessig. Men, når det motsatte skjer og til og med kroppens viktigste verktøy blir passivisert, tilsidesatt og umyndiggjort, hvem er du da? Der hånd er brukt som styrke, trygghet og handling i flere religioner leker han her med hånden som et usikkert og ventende element av kroppen.
Ole Fredrik Hvidsten er illustratør/kreatør bosatt i Oslo, som har beveget seg inn i et personlig uttrykk gjennom maleri, skulptur og keramikk. Han er deltaker i kunstnerkollektivet, Studio Halv. Ved siden av dette er han medlem av illustrasjons kollektivet BirgersOterUtleie, der han tegner på foredrag og konferanser og Hvitsten Salong, en årlig annerkjent kunstfestival.
«For meg er det å drive med kunst en måte å utforske mine egne tanker i et fritt rom. Min usikkerhet, mine
spørsmål, frustrasjon, fordommer og feil. Egentlig et rom der man utfordrer seg selv som et resultat av omverden. Og om du selv holder vann, skapes det mottrykk og man slipper å synke»
«En hånd brer seg over en annen og stopper bevegelsene
som er påbegynt.Et øyeblikks tvil, men bare fra hånden under, som fjerner seg usikkert med en sakte bevegelse. En krøket bevegelse mot et sted å sitte, et sted å vente, på at den andre har gjort jobben».
Skulpturen er en videreføring av lek med hånd som karakter med egen fri vilje. En ide om at hånden også styrer kroppen, da bevegelse og handling får ting til å
skje fysisk men også tankemessig. Men, når det motsatte skjer og til og med kroppens viktigste verktøy blir passivisert, tilsidesatt og umyndiggjort, hvem er du da? Der hånd er brukt som styrke, trygghet og handling i flere religioner leker han her med hånden som et usikkert og ventende element av kroppen.
Ole Fredrik Hvidsten er illustratør/kreatør bosatt i Oslo, som har beveget seg inn i et personlig uttrykk gjennom maleri, skulptur og keramikk. Han er deltaker i kunstnerkollektivet, Studio Halv. Ved siden av dette er han medlem av illustrasjons kollektivet BirgersOterUtleie, der han tegner på foredrag og konferanser og Hvitsten Salong, en årlig annerkjent kunstfestival.
«For meg er det å drive med kunst en måte å utforske mine egne tanker i et fritt rom. Min usikkerhet, mine
spørsmål, frustrasjon, fordommer og feil. Egentlig et rom der man utfordrer seg selv som et resultat av omverden. Og om du selv holder vann, skapes det mottrykk og man slipper å synke»
Jim Darbu: Into thin Air
I mange år har Jim Darbu syslet med figurer som på forskjellige måter smelter eller går i oppløsning. Skulpturen inngår også i dette temaet. Tanken har vært å lage et vesen som på mange måter går i oppløsning, men opphever tyngdekraften, og heller forsvinner opp mot skyene fremfor å falle mot grunnen. Skulpturen gir i stor grad utrykk for en abstrakt følelse av å ville forsvinne og gå i ett med landskapet.
Teknisk kan keramikk være et utfordrende materiale og med varme på nesten 1300 grader, kan det skje mye uforutsett. I løpet av brenningen har skulpturen fått en svak helling mot en av sidene. Dette skjer fordi keramikk i stor grad smelter desto høyere man brenner ovnen. I starten syntes Darbu svingen i hofta var irriterende, men syntes nå at den er med på å gi skulpturen karakter. Ideen var jo at skulpturen skulle se ut som den smeltet.
Teknisk kan keramikk være et utfordrende materiale og med varme på nesten 1300 grader, kan det skje mye uforutsett. I løpet av brenningen har skulpturen fått en svak helling mot en av sidene. Dette skjer fordi keramikk i stor grad smelter desto høyere man brenner ovnen. I starten syntes Darbu svingen i hofta var irriterende, men syntes nå at den er med på å gi skulpturen karakter. Ideen var jo at skulpturen skulle se ut som den smeltet.
Cathrine Kullberg: Mellom trær
MELLOM TRÆR
6 damprvridde furubord er spent opp mellom tre trær, med retningsgivende spisser, ’pilender’ og innfarging med linoljebeis. Bordene skrur seg gjenstridig i ulike retninger mellom trestammene, i en tredimensjonal struktur. De bevrer lett i vinden.
Hva skjer mellom trærne, hva slags bølger spiralerer gjennom lufta? Snakker trærne sammen - snakker vi sammen?
Jeg er fascinert av ny kunnskap om trær og planters intrikate kommunikasjon og signalering seg imellom, blant annet det sinnrike systemet av røtter og soppsnettverk i bakken - og hentet dette opp fra grunnen og løftet det inn i en luftig installasjon.
Furubordene er 2 meter lange, vokst og vridd (opp til 720 grader rundt egen akse) hos Motved på Dovre. Jeg har arbeidet med å utfordre gammel tre-bearbeidingsteknikk - det er en nyvinning å vri så store tre-emner inn i såpass radikal torsjon.
Bordene er spent opp i wire, skånsomt holdt med egensydde båndslynger rundt stammene.
Cathrine Kullberg (1971) arbeider med stedsspesifikk og bygningsintegrert kunst. Teknikkene er varierte og valgt ut til hvert sted og situasjon - som dampvridning av tre, motivutskjæring i trefinér, keramisk glasstrykk, murarbeider i glasstegl, bearbeiding av tre, metall og ulike plate- og fasadematerialer - ofte med aktiv bruk av lys og translucens. Prosjektene spenner fra installasjoner på fasade og vegg til frittstående objekter, inne og ute.
6 damprvridde furubord er spent opp mellom tre trær, med retningsgivende spisser, ’pilender’ og innfarging med linoljebeis. Bordene skrur seg gjenstridig i ulike retninger mellom trestammene, i en tredimensjonal struktur. De bevrer lett i vinden.
Hva skjer mellom trærne, hva slags bølger spiralerer gjennom lufta? Snakker trærne sammen - snakker vi sammen?
Jeg er fascinert av ny kunnskap om trær og planters intrikate kommunikasjon og signalering seg imellom, blant annet det sinnrike systemet av røtter og soppsnettverk i bakken - og hentet dette opp fra grunnen og løftet det inn i en luftig installasjon.
Furubordene er 2 meter lange, vokst og vridd (opp til 720 grader rundt egen akse) hos Motved på Dovre. Jeg har arbeidet med å utfordre gammel tre-bearbeidingsteknikk - det er en nyvinning å vri så store tre-emner inn i såpass radikal torsjon.
Bordene er spent opp i wire, skånsomt holdt med egensydde båndslynger rundt stammene.
Cathrine Kullberg (1971) arbeider med stedsspesifikk og bygningsintegrert kunst. Teknikkene er varierte og valgt ut til hvert sted og situasjon - som dampvridning av tre, motivutskjæring i trefinér, keramisk glasstrykk, murarbeider i glasstegl, bearbeiding av tre, metall og ulike plate- og fasadematerialer - ofte med aktiv bruk av lys og translucens. Prosjektene spenner fra installasjoner på fasade og vegg til frittstående objekter, inne og ute.
Petter Ballo:
Gulløye
Inspirert av miljøene han jobber i finner verkene sin form under den fysiske delen av arbeidsprosessen. Han gjør arbeider som innebærer sosial interaksjon, verket finner sin helhet gjennom betrakterens reaksjon.
Petter Ballo (f 1979) er utdannet ved Statens kunst- og håndverksskole i 2005, med hovedfag fra Institutt for farge. Ballo har vært med på å bygge opp og drive de kunstnerstyrte galleriene Podium og 1857 i Oslo samt et scenekunststudio i Brasil/Sao Paulo.
Ballo arbeider i brytningspunktet mellom ulike kunstneriske scener og teknikker. Hans presentasjoner inkorporerer elementer fra billedkunst, dans, teater, musikk, film og teknologi. Dette gir arbeidet en kompositorisk kompleksitet snarere enn en rigid kategorisering.
Petter Ballo (f 1979) er utdannet ved Statens kunst- og håndverksskole i 2005, med hovedfag fra Institutt for farge. Ballo har vært med på å bygge opp og drive de kunstnerstyrte galleriene Podium og 1857 i Oslo samt et scenekunststudio i Brasil/Sao Paulo.
Ballo arbeider i brytningspunktet mellom ulike kunstneriske scener og teknikker. Hans presentasjoner inkorporerer elementer fra billedkunst, dans, teater, musikk, film og teknologi. Dette gir arbeidet en kompositorisk kompleksitet snarere enn en rigid kategorisering.
Philipp Spillmann: Spade Invader
Philipp Spillmann er født og oppvokst i Sveits og har klassisk gullsmedutdannelse derfra. Han flyttet til Norge i 2001 og begynte etter hvert med utforskning av alternative materialer funnet på søppelplasser, loppemarkeder eller forkastet i naturen; materialer som vekker fornemmelser og assosiasjoner. Spillmann jobber hovedsakelig med smykker som kunstform. De siste årene har han også laget rene skulpturelle verk og utsmykninger i offentlig bygg. Siden han ble medlem av Norske Kunsthåndverkere i 2011 har han stilt ut både nasjonalt og internasjonalt og hans verk er representert i flere privat- og museumssamlinger.
Johannes Vemren Rygh: Massive Attac
Tematisk er verket litt nostalgisk- som liten var jeg interessert i insekter, som jeg samlet på og studerte. Eikehjort er Europas største bille, og den helige gral sånn sett for en insektintressert. Interessen for samling avtok samt at jeg var ambivalent i forhold til å samle insekter. Jeg var jo såpass glad i dem at jeg ikke ville drepe noen av dem Så å ha en eikehjort i insektsamlingen forble en drøm.
Verkets tittel Massive Attack, refererer til bandets album Mezzanine, der de har en Eikehjort på coveret. - Foruten at jeg liker bandet, passer tittelen godt i politisk urolige tider, når man tenker at verden var mer fredfull før(virket den selvfølgelig ikke var…)
Johannes Vemren Rygh (f1979), jobber med hverdagslige gjenkjennbare gjenstander og assosiasjonene som står i møte med disse- Visuelle allegorier. Gjenstandene settes i en ny kontekst ved at han forandrer litt på originalen slik at de går fra å være ordinære til å bli personlige og symbolske ladete objekter. Spenningen som oppstår i møte mellom funnene objekter i sammenheng med egenlagde elementer.
Verkets tittel Massive Attack, refererer til bandets album Mezzanine, der de har en Eikehjort på coveret. - Foruten at jeg liker bandet, passer tittelen godt i politisk urolige tider, når man tenker at verden var mer fredfull før(virket den selvfølgelig ikke var…)
Johannes Vemren Rygh (f1979), jobber med hverdagslige gjenkjennbare gjenstander og assosiasjonene som står i møte med disse- Visuelle allegorier. Gjenstandene settes i en ny kontekst ved at han forandrer litt på originalen slik at de går fra å være ordinære til å bli personlige og symbolske ladete objekter. Spenningen som oppstår i møte mellom funnene objekter i sammenheng med egenlagde elementer.
Hilmar Fredriksen: Veiviser
Det er jo slik at ting blir til mens du går , så også med Totem
som ikke lenger er Totem men VEIVISER, som den nå står kan den se ut
som et veiskilt . Plassering og størelse gjorde at jeg måtte døpe den
på nytt Jeg hørte at Werglandshaugen i sin tid var Norges størst
veikryss , med en pilgrimsleid , synes derfor det ble et passende
navn. Mitt utgangspunkt er som oftest tilfeldig det starter med
restematerialer og en form lek som oftest strengt geometrisk. menig
legger seg på under veis , så også her.
Min egen sjekkliste beregnet på veggobjekter og skulpturer:
Tingene kommer før du vet ordet av det. Det første er ofte det beste.
Jeg kjøper ikke materialer med tanke på å lage noe - ”Man tager det man haver”.
Jeg foretrekker å ta malinga rette fra boksen, uten å blande.
Gjentakelse er et problem. Det er stor forskjell på å skape og å produsere.
Ikke gjør for mye ut av det. Materialiteten svekkes dersom bearbeidelsen blir for høy.
Tilfeldigheten og slumpen kan ikke overvurderes.
Jeg komponerer ikke. Jeg tar valg som følger de bestemmelsene som gir seg ut i fra materialet jeg fant. Valgene blir de begrensningene som bestemmer tingenes plass. Jo færre valg jo bedre.
For meg er ikke det ene arbeidet bedre enn det andre. De er alle like gyldige.
Det går ikke an å lage kunst ut i fra regler. Kunst bør ikke være noen kunst.
Tomgang (ledigang) er roten til alt godt.
Kjetil Aschim: Birdbot 3000S
Velkommen til fremtidens fuglebolig: Birdbot 3000 S! Denne revolusjonerende roboten, laget av holdbart cortenstål, er et teknologisk mesterverk som kombinerer banebrytende AI med elegant design. Birdbot 3000 S vet nøyaktig hvor fuglene ønsker å bygge reir og tilbyr dem de tryggeste og mest moderne hjemmene. Hvorfor Birdbot 3000 S? Avansert AI: Analyserer fuglenes atferd for optimal plassering. Robust og Vakker: Laget av cortenstål, står den imot alle værforhold og er et kunstverk i seg selv. Global Innvirkning: Designet for å fremme biologisk mangfold over hele verden. Enkel Bruk: Rask installasjon og automatisert drift. Birdbot 3000 S er ikke bare en fuglekasse – det er en global løsning for å beskytte naturen. Bli en del av den grønne revolusjonen og gjør en forskjell med Birdbot 3000 S i dag!
Gamle billykter, bremselys, blinklys, bensintanker, bildeler som er slitt etter mange års bruk, vindusviskere, tannhjul, sykler, skrivemaskiner som er så fine at man kjøper dem kun for å ha dem på hylla. Dette og mye mer finner man på mitt verksted. Jeg er opptatt av antikke gjenstander, unike og vakre ting. Jeg liker å ha hauger med deler og påbegynte prosjekter liggende rundt meg. Man kan si at jeg er en samler, og det å finne deler og gjenstander er en stor prosess, hvor jeg også henter inspirasjon
Gamle billykter, bremselys, blinklys, bensintanker, bildeler som er slitt etter mange års bruk, vindusviskere, tannhjul, sykler, skrivemaskiner som er så fine at man kjøper dem kun for å ha dem på hylla. Dette og mye mer finner man på mitt verksted. Jeg er opptatt av antikke gjenstander, unike og vakre ting. Jeg liker å ha hauger med deler og påbegynte prosjekter liggende rundt meg. Man kan si at jeg er en samler, og det å finne deler og gjenstander er en stor prosess, hvor jeg også henter inspirasjon
Ann Kristin Aas: Å tvinge sammen
Med prosjektet «Å tvinge sammen» tar Ann Kristin Aas utgangspunkt i gamle tretvinger. 100 år gamle håndlagde tretvinger med solide sammenføyninger (kun tre mot tre) og edelt trevirke, med synlige spor; slitte håndtak, hullganger etter barkebiller, men i god tilstand etter å ha vært oppbevart innendørs fra treet ble hogget ned og frem til nå. Tretvingene kobles inn i hverandre, de holder hverandre fast til en høyreist konstruksjon. Omgivelsene vil lage nye spor i trevirket i løpet av tiden den står ute: en slags samhandling med sitt opphav.
I Aas kunstneriske virke jobber hun med skulpturelle objekter og installasjoner både innendørs og utendørs. Hennes arbeider er basert på natur og gjenstander hun finner. Stikkord i hennes kunstnerskap er gjenbruk, naturvern og visuell historiefortelling. Aas er opptatt av de forgjengelige strukturelle endringene som skjer i naturen og i hennes omgivelser. Hun liker tanken på at det hun lager og anvender som materiale kan legges ut igjen. At det kun er til låns- at naturen kan ta det tilbake. Tingene Aas finner bærer historier om fortid, men hun er opptatt av å aktualisere, aktivere og forsøker å belyse problemstillinger i møte mellom natur og kultur i vår samtid. Aas trekkes mot det å se mulighetene i det som finnes nært rundt henne, og leter etter det sanselige potensiale. Hun forsøker å løfte frem det iboende; bearbeide og iscenesette til nye fortellinger. Prosjektene hennes kan ses som en visualisering av det hun observerer, forundres over- en forlengelse av en tanke.
Ann Kristin Aas er født 1976 på Hamar. Bor og jobber i Moss. Har vært yrkesaktiv kunstner siden 2008. Medlem av NBK, NBF og NK. Deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland. Blitt innkjøpt av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Sørlandet Kunstmuseum. Mottatt flerårig arbeidsstipend fra Statens kunstnerstipend. Involvert i kunstnerkollektivet og litteraturhuset House Foundation i Moss. (Kunstnerisk råd, Utstillingskoordinator, kunstansvarlig Festivalen Lyse Netter mm) Sitter som nestleder i styret for Norske kunsthåndverkere, er jurymedlem i Østlandsutstillingen mm.
I Aas kunstneriske virke jobber hun med skulpturelle objekter og installasjoner både innendørs og utendørs. Hennes arbeider er basert på natur og gjenstander hun finner. Stikkord i hennes kunstnerskap er gjenbruk, naturvern og visuell historiefortelling. Aas er opptatt av de forgjengelige strukturelle endringene som skjer i naturen og i hennes omgivelser. Hun liker tanken på at det hun lager og anvender som materiale kan legges ut igjen. At det kun er til låns- at naturen kan ta det tilbake. Tingene Aas finner bærer historier om fortid, men hun er opptatt av å aktualisere, aktivere og forsøker å belyse problemstillinger i møte mellom natur og kultur i vår samtid. Aas trekkes mot det å se mulighetene i det som finnes nært rundt henne, og leter etter det sanselige potensiale. Hun forsøker å løfte frem det iboende; bearbeide og iscenesette til nye fortellinger. Prosjektene hennes kan ses som en visualisering av det hun observerer, forundres over- en forlengelse av en tanke.
Ann Kristin Aas er født 1976 på Hamar. Bor og jobber i Moss. Har vært yrkesaktiv kunstner siden 2008. Medlem av NBK, NBF og NK. Deltatt på en rekke utstillinger i inn- og utland. Blitt innkjøpt av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Sørlandet Kunstmuseum. Mottatt flerårig arbeidsstipend fra Statens kunstnerstipend. Involvert i kunstnerkollektivet og litteraturhuset House Foundation i Moss. (Kunstnerisk råd, Utstillingskoordinator, kunstansvarlig Festivalen Lyse Netter mm) Sitter som nestleder i styret for Norske kunsthåndverkere, er jurymedlem i Østlandsutstillingen mm.
Nebil Zaman: Arch
Jim Darbu: Sunset
Jim Darbu er utdannet med master i visuell kunst fra Khio Jobber. Han jobber primært med skulptur i alt fra keramikk, 3d print og støpt materiale. Inspirert av tegneserier portretterer han det vulgære og det underfundige. I tillegg driver han ei form for surrealistisk dekonstruksjon, der kroppsdeler blir plukket fra hverandre og satt sammen igjen på uventede måter.
Som utgangspunkt for prosjektet SkulpturRute har Darbu latt seg inspirere av gamle og nye tegninger fra skisseboka og realisert dem som skulptur. Gjennom arbeidsperioden på Wergelandshaugen i 2022 har det til sammen blitt to skulpturer i høybrent steingods som begge tar utgangspunkt i menneskekroppen på forskjellige vis.
Tittel: "Sunset"
Darbu har lenge tegnet figurer med flere armer og ben enn det som er vanlig for et menneske, han har funnet inspirasjon fra insektsverdenen. I likhet med en tordivel som ligger på ryggen en sein sommerdag har han laget et vesen som ligger på rygg og kaver for sin eksistens.
Etter hvert som han leste mer om tordivelen, fant han ut at de eldste gjør dette, de har ikke lenger mobilitet til å vende seg rundt og som et resultat dør de på rygg. Det fikk Darbu til å tenke på sin egen eksistens og kanskje er det en snikende 40-års krise, en slags dødsangst som har fått han til å lage denne skulpturen.
I gamle Egypt ble også tordivelen/skarabeen sett på som hellig, der den trillet avføring opp og ned i landskapet. Egypterne likte å sammenligne dette med hvordan solen sto opp og gikk ned. De holdt derfor billen høyt i sin mytologi og den ble også portrettert i gamle veggmalerier. I likhet med at solen går ned spiller tittelen på at tordivelens liv snart er over.
Som utgangspunkt for prosjektet SkulpturRute har Darbu latt seg inspirere av gamle og nye tegninger fra skisseboka og realisert dem som skulptur. Gjennom arbeidsperioden på Wergelandshaugen i 2022 har det til sammen blitt to skulpturer i høybrent steingods som begge tar utgangspunkt i menneskekroppen på forskjellige vis.
Tittel: "Sunset"
Darbu har lenge tegnet figurer med flere armer og ben enn det som er vanlig for et menneske, han har funnet inspirasjon fra insektsverdenen. I likhet med en tordivel som ligger på ryggen en sein sommerdag har han laget et vesen som ligger på rygg og kaver for sin eksistens.
Etter hvert som han leste mer om tordivelen, fant han ut at de eldste gjør dette, de har ikke lenger mobilitet til å vende seg rundt og som et resultat dør de på rygg. Det fikk Darbu til å tenke på sin egen eksistens og kanskje er det en snikende 40-års krise, en slags dødsangst som har fått han til å lage denne skulpturen.
I gamle Egypt ble også tordivelen/skarabeen sett på som hellig, der den trillet avføring opp og ned i landskapet. Egypterne likte å sammenligne dette med hvordan solen sto opp og gikk ned. De holdt derfor billen høyt i sin mytologi og den ble også portrettert i gamle veggmalerier. I likhet med at solen går ned spiller tittelen på at tordivelens liv snart er over.
Beate Einen: Blå ballong
"Blå Ballong" er en personlig refleksjon over vår samtid, hvor jeg observerer en økende fremmedgjøring fra livets kjerneverdier. Det å leve livet til det fulle, være til stede i øyeblikket og spille på lag med naturen og omgivelsene våre.
Digitaliseringen har ført til at mange barn i Norge, allerede på barneskolen, tilbringer opptil 10 timer om dagen foran skjermer, med begrenset fysisk aktivitet. Denne utviklingen påvirker både barn og voksne, som nå bruker mindre tid på å utfolde seg fysisk og kreativt. Jeg anser dette som en bekymringsfull utvikling med potensielt store negative konsekvenser.
I en tid preget av global uro, usikkerhet og fremmedgjøring trenger vi også en motvekt i form av drømmer og kreativitet.
Skulpturen representerer en oppfordring til å gjenopprette forbindelsen med våre kjerneverdier og minner oss om viktigheten av å drømme, leke og å tørre å være oss selv. "Blå Ballong" inviterer betrakteren til å reflektere over egen livsstil og inspirerer til å søke balanse og mening i en digital tidsalder.
Beate Einen, (1979), er født og oppvokst på Sotra utenfor Bergen og er etablert på naboøyen Askøy, med familie og eget verksted.
Einen jobber med glass innen ulike teknikker og uttrykk. Arbeidene varierer fra installasjonsbaserte, til unike skulpturelle objekter eller i noen tilfeller mer design orienterte prosjekter. Hennes tilnærming til glasset gjenspeiler hennes utdannelse, med Bacehlor of Arts i 3D Glassdesign, Master of Arts i Glass og en treårig teknisk glassblåserutdannelse.
Einens arbeider er bl.a. innkjøpt av UD til utsmykning ved Europarådet, og i 2022 ferdigstilte hun en større utendørsskulptur i glass og Cortenstål for turløypene i Øygarden kommune. Arbeidene hennes er representert i samlinger hos KODE, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Nasjonalmuseet. Hun har deltatt på utstillinger ved bl.a. Sofa - Chicago, Saatchi Gallery og Sotheby’s i London.
"Blå Ballong" er en personlig refleksjon over vår samtid, hvor jeg observerer en økende fremmedgjøring fra livets kjerneverdier. Det å leve livet til det fulle, være til stede i øyeblikket og spille på lag med naturen og omgivelsene våre.
Digitaliseringen har ført til at mange barn i Norge, allerede på barneskolen, tilbringer opptil 10 timer om dagen foran skjermer, med begrenset fysisk aktivitet. Denne utviklingen påvirker både barn og voksne, som nå bruker mindre tid på å utfolde seg fysisk og kreativt. Jeg anser dette som en bekymringsfull utvikling med potensielt store negative konsekvenser.
I en tid preget av global uro, usikkerhet og fremmedgjøring trenger vi også en motvekt i form av drømmer og kreativitet.
Skulpturen representerer en oppfordring til å gjenopprette forbindelsen med våre kjerneverdier og minner oss om viktigheten av å drømme, leke og å tørre å være oss selv. "Blå Ballong" inviterer betrakteren til å reflektere over egen livsstil og inspirerer til å søke balanse og mening i en digital tidsalder.
I en tid preget av global uro, usikkerhet og fremmedgjøring trenger vi også en motvekt i form av drømmer og kreativitet.
Skulpturen representerer en oppfordring til å gjenopprette forbindelsen med våre kjerneverdier og minner oss om viktigheten av å drømme, leke og å tørre å være oss selv. "Blå Ballong" inviterer betrakteren til å reflektere over egen livsstil og inspirerer til å søke balanse og mening i en digital tidsalder.
Digitaliseringen har ført til at mange barn i Norge, allerede på barneskolen, tilbringer opptil 10 timer om dagen foran skjermer, med begrenset fysisk aktivitet. Denne utviklingen påvirker både barn og voksne, som nå bruker mindre tid på å utfolde seg fysisk og kreativt. Jeg anser dette som en bekymringsfull utvikling med potensielt store negative konsekvenser.
I en tid preget av global uro, usikkerhet og fremmedgjøring trenger vi også en motvekt i form av drømmer og kreativitet.
Skulpturen representerer en oppfordring til å gjenopprette forbindelsen med våre kjerneverdier og minner oss om viktigheten av å drømme, leke og å tørre å være oss selv. "Blå Ballong" inviterer betrakteren til å reflektere over egen livsstil og inspirerer til å søke balanse og mening i en digital tidsalder.
Beate Einen, (1979), er født og oppvokst på Sotra utenfor Bergen og er etablert på naboøyen Askøy, med familie og eget verksted.
Einen jobber med glass innen ulike teknikker og uttrykk. Arbeidene varierer fra installasjonsbaserte, til unike skulpturelle objekter eller i noen tilfeller mer design orienterte prosjekter. Hennes tilnærming til glasset gjenspeiler hennes utdannelse, med Bacehlor of Arts i 3D Glassdesign, Master of Arts i Glass og en treårig teknisk glassblåserutdannelse.
Einens arbeider er bl.a. innkjøpt av UD til utsmykning ved Europarådet, og i 2022 ferdigstilte hun en større utendørsskulptur i glass og Cortenstål for turløypene i Øygarden kommune. Arbeidene hennes er representert i samlinger hos KODE, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Nasjonalmuseet. Hun har deltatt på utstillinger ved bl.a. Sofa - Chicago, Saatchi Gallery og Sotheby’s i London.
"Blå Ballong" er en personlig refleksjon over vår samtid, hvor jeg observerer en økende fremmedgjøring fra livets kjerneverdier. Det å leve livet til det fulle, være til stede i øyeblikket og spille på lag med naturen og omgivelsene våre.
Digitaliseringen har ført til at mange barn i Norge, allerede på barneskolen, tilbringer opptil 10 timer om dagen foran skjermer, med begrenset fysisk aktivitet. Denne utviklingen påvirker både barn og voksne, som nå bruker mindre tid på å utfolde seg fysisk og kreativt. Jeg anser dette som en bekymringsfull utvikling med potensielt store negative konsekvenser.
I en tid preget av global uro, usikkerhet og fremmedgjøring trenger vi også en motvekt i form av drømmer og kreativitet.
Skulpturen representerer en oppfordring til å gjenopprette forbindelsen med våre kjerneverdier og minner oss om viktigheten av å drømme, leke og å tørre å være oss selv. "Blå Ballong" inviterer betrakteren til å reflektere over egen livsstil og inspirerer til å søke balanse og mening i en digital tidsalder.
I en tid preget av global uro, usikkerhet og fremmedgjøring trenger vi også en motvekt i form av drømmer og kreativitet.
Skulpturen representerer en oppfordring til å gjenopprette forbindelsen med våre kjerneverdier og minner oss om viktigheten av å drømme, leke og å tørre å være oss selv. "Blå Ballong" inviterer betrakteren til å reflektere over egen livsstil og inspirerer til å søke balanse og mening i en digital tidsalder.
Annicken Thrane-Steen: Om forlatelse
Om forlatelse er en gammel betegnelse for tilgivelse, beklagelse eller unnskyld som man ville sagt idag. Begrepet betyr også be, bot, bøte, betale og sone. Det historiske ordet på fasaden peker mot Tingkirken hvor Eidsivatinget lå i middelalderen. Det var her lovene ble skrevet av kongen i samråd med frie menn og dom ble avsagt. Konflikter ble løst ved forlik, bot eller halshugging. Senere var Sorenskriver-boligen endel av domstolen gjennom store deler av 1900-tallet.
Den tidlige kirken mente at alle mennesker måtte fri seg fra sine synder i dåp og begravelse, menneskets rene liv måtte starte med forlatelse. Og for å bøte på sine synder eller sikre seg en plass i himmelen, kunne man ta en pilgrimsferd. Noe som fremdeles gjøres og pilgrimsleden går langs oltidsveien forbi Sorenskrivergården til Trondheim. En annen tanke bak arbeidet "Om forlatelse" er den enkeltes forhold til hverandre og omgivelsene. Er det noe en skulle ha tilgitt eller beklaget seg for, kanskje noe en har dårlig samvittighet for?
Den tidlige kirken mente at alle mennesker måtte fri seg fra sine synder i dåp og begravelse, menneskets rene liv måtte starte med forlatelse. Og for å bøte på sine synder eller sikre seg en plass i himmelen, kunne man ta en pilgrimsferd. Noe som fremdeles gjøres og pilgrimsleden går langs oltidsveien forbi Sorenskrivergården til Trondheim. En annen tanke bak arbeidet "Om forlatelse" er den enkeltes forhold til hverandre og omgivelsene. Er det noe en skulle ha tilgitt eller beklaget seg for, kanskje noe en har dårlig samvittighet for?
Nils Erichsen Martin: Backfoot boys
Nils Erichsen Martin har hovedfag i keramikk ved Statens kunst og håndverkskole. Han har hatt en rekke utstillinger i inn og utland og flere utsmykningsprosjekter på ulike skoler. Han er kjøpt opp av bla. Nasjonalmuseet, Norges Bank, Sørlandet kunstmuseum. og er tildelt en rekke priser.
«Backfoot Boys» viser to Teenage Mutant Ninja Turtle-aktige figurer som har tatt bolig i f.eks Bigfoot sine etterlatte sko.
Tittelen «Backfoot Boys» henspiller på at de enten tar det på hælen og tar det kuli eller at de er bakpå, henger etter.
Slik jeg ser det er «Backfoot Boys» en slags visuell tilstandsrapport for hvordan jeg opplever enkelte aspekter ved miljøvern anno 2022 men prosjektet er åpent for helt andre tolkninger.
«Backfoot Boys» viser to Teenage Mutant Ninja Turtle-aktige figurer som har tatt bolig i f.eks Bigfoot sine etterlatte sko.
Tittelen «Backfoot Boys» henspiller på at de enten tar det på hælen og tar det kuli eller at de er bakpå, henger etter.
Slik jeg ser det er «Backfoot Boys» en slags visuell tilstandsrapport for hvordan jeg opplever enkelte aspekter ved miljøvern anno 2022 men prosjektet er åpent for helt andre tolkninger.
Annicken Thrane-Steen:
"Døden er bare naturens møte si at du burde slappe av litt" er tittelen på arbeidet som ligger i fuglebadet i barokkhagen. Etterlatenskaper fra siste nedsmeltingstrinnet av istiden på Minnesund for 30 000 år siden. Hvor havet gikk inn til Mjøsa og hvalen kom svømmende inn.
ENGELSK HAGE
Wergelandshaugen er omringet av en nydelig engelsk hage, møysommelig tilbakeført til 1921 med tidsriktige blomster og planter. Hagen har blitt tildelt Hagekulturprisen 2024 fra Det Norske Hageselskap. "Hagekulturprisen er en nasjonal utmerkelse som deles ut av Det norske Hageselskap. Prisen skal premiere hager, parker eller personer som gir oss gode, grønne opplevelser" det Norske Hageselskap 2024.
"I begrunnelsen for prisen står det blant annet:
Hagen ivaretar lokal hagehistorie og fungerer som et rekreasjonsområde for allmennheten. Hageanlegget er åpent og tilgjengelig hele året og inviterer til både hage-, natur- og kulturopplevelser. Wergelandshaugen kunstsenter oppfyller kriteriene på en særdeles god måte og er en verdig mottaker av Hageselskapets hagekulturpris 2024" Det norske Hageselskap 2024.
To play, press and hold the enter key. To stop, release the enter key.
bottom of page