SKULPTURPARKrk
Et hvert besøk til Wergelandshaugen Kunstsenter bør inneholde en tur i ravine landskapet og oppleve skulpturparken med den historiske hagen. Skulpturene dukker opp som overraskelsesmomenter plassert i de naturskjønne omgivelsene i ravine landskapet. Den historiske hagen er møysommelig tilbakeført til 1920-tallet, etter fotografier og med tidsriktige planter.
Jim Darbu
«Sunset», 2022
Jeg har lenge tegnet figurer med flere armer og ben enn det som er vanlig for et menneske, du kan vel kanskje si at jeg har funnet inspirasjon fra insekts verdenen. I likhet med en tordivel som ligger på ryggen en sein sommerdag har jeg laget et vesen som ligger på rygg og kaver for sin eksistens.Etter hvert som jeg har lest mer om tordivelen har jeg funnet ut det er de eldste som gjør dette, de har ikke lenger mobilitet til å vende seg rundt og som et resultat dør de på rygg. Det har fått meg til å tenke på min egen eksistens og kanskje er det en snikende 40-års krise, en slags dødsangst som har fått meg til å lage denne skulpturen.I gamle Egypt ble også tordivelen/skarabeen sett på som hellig der den trillet avføring opp og ned i landskapet. Egypterne likte å sammenligne dette med hvordan solen sto opp og gikk ned. De holdt derfor billen høyt i sin mytologi og den ble også portrettert i gamle veggmalerier. I likhet med at solen går ned spiller tittelen på at tordivelens liv snart er over.
Annicken Thrane-Steen
«Om forlatelse», 2018
Om forlatelse er en gammel betegnelse for tilgivelse, beklagelse eller unnskyld som man ville sagt idag. Begrepet betyr også be, bot, bøte, betale og sone.Det historisk ordet peker mot Tingkirken hvor Eidsivatinget lå i middelalderen. Det var her lovene ble skrevet av kongen i samråd med frie menn, og dommer ble avsagt. Konflikter ble løst ved forlik, bot eller halshugging. Senere var Sorenskriver-boligen endel av domstolen gjennom store deler av 1900-tallet.
Den tidligere kirken mente at alle mennesker måtte fri seg fra sine synder i dåp og begravelse, menneskets rene liv måtte starte med forlatelse. Og for å bøte på sine synder eller sikre seg en plass i himmelen, kunne man ta en pilgrimsferd. Denne ferden går langs oltidsveien forbi Sorenskrivergården til Trondheim.
Nils Martin
«BACKFOOT BOYS», 2022
«Backfoot Boys» viser to Teenage Mutant Ninja Turtle-aktige figurer som har tatt bolig i f.eks Bigfoot sine etterlatte sko.
Tittelen «Backfoot Boys» henspiller på at de enten tar det på hælen og tar det kuli eller at de er bakpå, henger etter.
Slik jeg ser det er «Backfoot Boys» en slags visuell tilstandsrapport for hvordan jeg opplever enkelte
aspekter ved miljøvern anno 2022 men prosjektet er åpent for helt andre tolkninger.
Annicken Thrane-Steen
«Døden er bare naturens måte å si at du burde slappe av litt», 2016
Jeg hilser deg, vi har ikke sett hverandre før, men jeg tror ikke du ville kjent meg igjen uansett. Mine dager er snart talte, beina blir mer og mer porøse. Lyset og luften spiser knoklene mine opp. Jeg har begynt å synes synd på meg selv. Vennene mine ser jeg ikke lenger og hjemmet mitt er utenfor synsvidde. Hvor enn jeg ser er det tørt og hardt, litt ubehagelig egentlig. Jeg har fått riper og sår i knoklene, noen har prøvd å vaske meg.
Mjorr
Ole Fredrik Hvidsten «Transformasjonen», 2022
«Til ungdommen du er en konstant nomade fra kropp til
kropp, nå må du forlate meg og finne ditt neste stopp»
Transformasjonen eller omdannelsen som man også kan
bruke, er en del av et forhåpentligvis langt liv bundet
sammen av perioder og prøvelser. Inngang og utgang er like
kaotiske, overganger muligens usynlige og kontroll
tilnærmet umulig. I dette verket reflekterer kunstneren
rundt sitt liv og overgangen mellom ungdom og voksen.
Slik kunstneren ser det vil det ikke være mulig å forlate en
naiv, impulsiv og spontan tilstand som ungdommen, for
godt. Derfor vil det være meningsfult å kunne besøke, hedre
og minnes ungdommen fra tid til annen. Et sted for
refleksjon, men også et sted for transformasjon begge veier.
En kanal for dem som tror..
Ole Fredrik Hvidsten
«Håndlangerens datter», 2022
«En hånd brer seg over en annen og stopper bevegelsene
som er påbegynt. Et øyeblikks tvil, men bare fra hånden
under, som fjerner seg usikkert med en sakte bevegelse.
En krøket bevegelse mot et sted å sitte, et sted å
vente, på at den andre har gjort jobben».
Skulpturen er en videreføring av lek med hånd som
karakter med egen fri vilje. En ide om at hånden også
styrer kroppen, da bevegelse og handling får ting til å
skje fysisk men også tankemessig. Men, når det motsatte
skjer og til og med kroppens viktigste verktøy blir
passivisert, tilsidesatt og umyndiggjort, hvem er du da?
Der hånd er brukt som styrke, trygghet og handling i flere
religioner leker han her med hånden som et usikkert og
ventende element av kroppen.
Jim Darbu
«Into thin air», 2022
I mange år har jeg syslet med figurer som på forskjellige måter smelter eller går i oppløsning. Skulpturen som nå står utstilt i ravineskogen inngår også i dette temaet. Tanken har vært å lage et vesen som på mange måter går i oppløsning, men opphever tyngdekraften, og heller forsvinner opp mot skyene fremfor
å falle mot grunnen. Skulpturen gir i stor grad utrykk for en abstrakt følelse av å ville forsvinne og gå i ett
med landskapet.
Teknisk kan keramikk være et utfordrende materiale og med varme på nesten 1300 grader, kan det skje
mye uforutsett. I løpet av brenningen har skulpturen fått en svak helling mot en av sidene. Dette skjer
fordi keramikk i stor grad smelter desto høyere man brenner ovnen. I starten med syntes jeg denne svingen i hofta var irriterende, men syntes nå at den er med på å gi skulpturen karakter. Ideen var jo at skulpturen skulle se ut som den smeltet.