BENTE IBEN SANDVIK

REMEMBER ME

Bente forteller

Jeg er opptatt av å skape skjøre og glemte verdener, av å lage utstillinger som ikke forventer å bli sett. Objekter som har mer preg av å stå lagret enn å vise seg fram. Som er å finne i utkanten av huset - i utkanten av vårt daglige liv.

Måten jeg presenterer uttrykkene på er inspirert av lagre i loft og kjellere, av magasiner til museer og liknende institusjoner som har store samlinger.

Jeg er interessert i det uferdige, kasserte og ødelagte, det som av ulike grunner ikke vises fram.

Da jeg deltok på utstillingen eller utstillings-prosessen Ateliergalleri på Wergelandshaugen i 2018, var det med to verk fra prosjektet Remember me, et prosjekt jeg har jobbet med de siste årene.

Det ene verket ble satt i kjelleren og besto av en gammel førstehjelpsbåre. Til denne var det festet 77 til dels ødelagte katolske votiver som alle var hjerteformede. I tillegg en bønnestol i gull.

Det andre verket, som fikk plass i spisestuen, besto av votivhjerter veid på brevvekter og satt inn i glasskupler.

Prosjektet Remember me tar utgangspunkt i disse hjertene, i en samling jeg kjøpte for endel år tilbake.

Votiv betyr høytidelig avgitt løfte og er kunstgjenstander gitt til guddommen som takk for at et ønske er blitt oppfylt. Tradisjonen er kjent fra antikken og ble senere overtatt av den kristne kirke.

Offergavene bærer på historier om mennesker som i nød og fortvilelse har vendt seg til høyere makter om hjelp, med løfte om å gi gaver som takk. De er bilder som viser hvilke vanskeligheter og kriser folk på mirakuløst vis har overvunnet, før de bringes til guddommens hellige sted.

Dette er ikke eksotiske skikker fra en fjern fortid. Votivgavene tilhører dagens europeiske tradisjoner med flere tusen år gamle ubrutte røtter. (Terje Storli: Tama - Offergave og kriserite).

Votivene i verkene, i glassklokkene og på båren, hang mest sansynlig i kirker, men må på et tidspunkt ha blitt fjernet, antakelig for å gjøre plass til nye takksigelsesgaver.

Historien jeg ble fortalt er at de ble funnet i en grøft hvor de i lang tid hadde ligget eksponert for vær og vind - og første verdenskrigs herjinger.

I uken som fulgte påWergelandshaugen fikk arbeidet i kjelleren det meste av oppmerksomheten. Jeg brukte tiden til å eksprimentere med lys og skygge fra lommelykter, blaffrende lys, farget lys, vinddrag i rommet, støve ned rommet, rydde/rote, bruke møbler og gjenstander som allerede fantes i huset.

Hjertene under glassklokkene i spisestuen ble tidlig under oppholdet satt på en hylle i en skjenk, sammen med noen gamle lyskupler, litt glemt av meg og oversett av de fleste. Da uken var omme, ble de værende i huset og har etterhvert sammen med skjenken flyttet inn i biblioteket eller boklageret (av gresk) hvor de står i sin egen verden, oppunder taket.

Votivene, som bærer på sine nå ukjente mirakler og historier overlevde krigen – så vidt. De kom til Wergelandshaugen i 2018, året vi feiret 100 årsjubileet for første verdenskrigs slutt. Krigen man kom til å omtale som Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger. Uttalelesen var ment idealistisk. Krigen hadde vært så langvarig og grusom at noe lignende aldri ville kunne gjenta seg. Senere ble uttalelsen brukt pessimistisk og ironisk.

Votivhjertene har nå sitt hjem i den tidligere sorenskrivergården, ikke langt fra stedet Grunnloven vår i sin tid ble vedtatt.

Foto: Eivind Bratlie

Foto: Margit Selsjord